Øyriket Vesterålen
Landskapet i Vesterålen varierer fra vilt terreng med skarpe topper og grov sjø til rolige fjorder og fredelige strender.
Uansett hva hjertet ditt begjærer, finner du det her. Vakre fjell for fotturer og fjorder for kajakkpadling eller fiske, skjærgårder og strender for avslappende dager, skoger, daler og landsbyer med unik kysthistorie og arkitektur.
På disse 4 øyene, 200 km nord for polarsirkelen ved 68 grader nord, lever omtrent 33.000 mennesker livet. Bebyggelsen er spredt rundt på alle 4 øyene. Enslige hus uten vei avløses av små samfunn og større sentra med byens tilbud.
Vesterålens historie
Det er funnet 6.000-8.000 år gamle spor etter mennesker i regionen.
Rester etter en kultur basert på jakt, fangst og sanking, et levesett som gjorde det nødvendig å flytte rundt om i landskapet.
Først ved begynnelsen av vår tidsregning fikk jordbruket gjennomslag, og folk etablerte seg på gårder. I første del av middelalderen nådde antallet gårder et maksimum. Stort sett alt land som var mulig å benytte til fedrift og korndyrking, var kommet innenfor gårdens grenser.
Nå kom også det markedsøkonomiske gjennombruddet for fiskeriene. Organisert salg av tørrfisk i store kvanta ga utvidede muligheter for livberging i dette gode fiskeriområdet.
Fisk kunne omsettes i korn og andre nødvendighetsvarer, og dermed gi tryggere forhold for de enkelte hushold.
Tørrfisken gikk først og fremst til handelsmenn fra Bergen og Trondheim. Etter hvert kom Hanseatene inn i omsettingen, og var dominerende helt til slutten av middelalderen. De nordnorske fiskernes nære økonomiske binding til bergenske byborgere fortsatte imidlertid til langt inn på 1800-tallet. Da var en ny overklasse etablert i øyriket; de privilegerte gjestgiverne, eller «nessekongene». De overtok byborgernes plass i forhold til fiskerne.
Ved slutten av 1800-tallet tok Vesterålen raske steg inn i ei ny tid. Kapital fra torskefiskeriene og fra de omfattende sildefiskeriene som blomstret opp på denne tida, ble investert i industri og motordrevne båter for fiske og frakt.
På denne tiden ble det startet flere rederier, bl.a. Vesterålens Dampskipsselskap som etablerte hurtigruta i 1893. De nye satsingene førte til framvekst av større tettsteder. Utbygging av moderne kommunikasjoner har forsterket denne utviklinga, og gårder uten veitilknytning til sentraene er havnet i bakevja.
Regionen har i dag stor bredde i næringsaktiviteter. Fremdeles er jordbruk, fiske og industri viktig, men det satses også på flere nye næringer, så som fiskeoppdrett, reiseliv og ulike offentlige virksomheter. Museum Nord gir deg Vesterålens historie.
Klima og Golfstrømmen
Takket være den varme Golfstrømmen er klimaet i distriktet – og landsdelen for øvrig – mye mildere enn i andre strøk i verden på samme breddegrad, som for eksempel Grønland og nordspissen av Alaska. Ingen steder i Norge stryker den nærmere land enn langs yttersida av Vesterålen.
Golfstrømmen har skapt det klimatiske grunnlaget som både kystkulturen og næringslivet vårt bygger på. Typisk for områder med kystklima, har Vesterålen relativt milde vintrer og ikke så varme somrer. Gjennomsnittstemperaturen i årets kaldeste måned februar ligger på minus to grader, mens julitemperaturen i snitt er på 12-14 grader. Høyeste temperatur er målt til 31 grader – i juli, den mest nedbørsfattige måneden.
På den annen side er oktober den mest nedbørsrike, og høsten er generelt årstida for mest regn. Mest snø kommer i januar-mars. I desember og deler av januar synes sola ikke over horisonten i Vesterålen. Denne mørketida er på mange måter fascinerende, da både nordlyset og de spesielle blåfargene får ekstra spillerom mot et snødekt landskap som reflektor. Til gjengjeld går sola ikke under horisonten i tida 23. mai – 23. juli.
Det milde kjærtegnet fra Mexico langs vår ellers kalde kyst brukes som inspirasjonskilde til mye av kulturlivet i Vesterålen.
Næringsliv
Fiskeriene har tradisjonelt vært ryggraden for bosetting og næringsliv i Vesterålen, ofte i kombinasjon med jordbruk. Fiskeriene gir grunnlag for en betydelig næringsmiddelindustri. Omlag halvparten av alle sysselsatte i industrien i Vesterålen er tilknyttet en eller annen form for fiskeforedling. Men også mekaniske og maritime verksteder, bygg og anlegg har en viktig plass. Likeså gir landbruket viktige ringvirkninger. Det samme gjelder oppdrett av laks og røye. Totalt sett er det likevel servicenæringene – turisme, handel, samferdsel, offentlig og privat tjenesteyting samt utdanning – som i dag gir størst sysselsetting.
Fugl og fisk
Vesterålen har et rikt og mangfoldig fugleliv. De næringsrike sjøområdene rundt øygruppa gir normalt rikelig med føde for en rekke sjøfuglarter. Alle de vanlige fugleslagene på disse breddegrader er representert.
Av sjeldne arter er svarthalespoven, som i Norge bare hekker på Andøya. Havhest og havsule er to sjeldne arter som bare forekommer på ytre strøk.
Lunde, alke, lomvi, toppskarv, hegre og svane er andre interessante og eksklusive innslag i faunaen ved havet. Havørna har i seinere år hatt sterk økning i bestanden.
De mest kjente fuglefjellene ligger utafor Nykvåg og Hovden i Bø, og Bleik i Andøy.
Deler av Vesterålen er berørt av de karakteristiske gåsetrekkene vår og høst. Kvitkinngås, grågås og kortnebbgås har sine faste rasteplasser. Invasjoner av fugl østfra, f eks flaggspett, sidensvans og snøspurv, merkes godt i Vesterålen, da de gjerne mellomlander her.
Fisken har alltid vært livsgrunnlaget i Vesterålen, takket være nærheten til de rike fiskebankene i havet. Torsk, hyse, sei, uer, steinbit, laks, sild, brosme, lange, flyndre, kveite og reker er de næringsmessig mest interessante artene. Stor økonomisk betydning har både helårsfisket og de årlige sild- og skreiinnsigene, som engasjerer både lokale og tilreisende fiskere.
Vegetasjon
Vesterålen har mange områder med rik og spennende flora. Mildt klima og tidvis kjølige somrer gjør distriktet til «møteplass» for varmekjære planter fra sørlige egner og arktiske planter.
Vegetasjonen er lite kravfull til jordsmonn og klima. Fra flomålet til den høyeste topp finner vi et variert planteliv med god vekstlighet og stor frodighet.
Molta som vokser på myrene har opp gjennom tidene nesten hatt en mytisk plass i folks bevissthet, gjennom rikt næringsinnhold, som delikatesse og salgsvare.
Skogen i Vesterålen består vesentlig av bjørk, rogn, older, hegg, selje og viearter. I fjellsidene med tørr sand og stein i undergrunnen blir denne skogen småfallen og kronglete.
Av bartrær dominerer den planta og fremmede grana, mens naturvokst furu bare kan påvises på mindre områder på Hinnøya. Skoggrensa i Vesterålen varierer betydelig. Nordligst på Hinnøya går grensen på ca 400 m, mens den langs Sortlandsundet er nede på 300 m, for så å synke til 200 m på yttersida mot storhavet.
