Så langt tilbake som i steinalderen og metallalderen har mennesker funnet området rundt Nyksund ideelt for bosetting. På Skåltofta ved Nyksund ligger tuftene etter trolig et av landsdelens største hus fra eldre jernalder (34 m langt). Her var det ikke muligheter for dyrking av jord som fikk folk til å bosette seg. Grunnen var nokså sikkert de rike forekomstene av fisk.
Nærheten til skreifiske gjorde Nyksund ettertraktet som rorvær i vintersesongen. Stort sett var det Opplandet på Langøya som i første omgang ble brukt til dette formålet. I 1879 bygde Jacob A Schiorter flere bygninger på Nyksundøya, og i 1802 opplevde hans etterfølger Mads Rhode at alt av bygninger, fiskehjeller og båter ble feid på havet under en vinterstorm. Nedgangstid for Nyksundområdet var uunngåelig. I forbindelse med storsildfisket i 1875 ble det ny oppblomstring for Nyksund. Det ble bygget molo mellom Nyksundøya og Ungsmaløya i 1878. Havna ble da noe tryggere, og fiskere strømmet til i stort antall i sesongen. I 1894 var 750 fiskere fra hele Vesterålen registrert. Storhetstida varte, til tross for en storbrann i 1934, til slutten av 1940-tallet. Da hadde stedet 9 fiskebruk, 4 butikker, to bakeri, smie, bedehuset Zoar, skole, post og flere servicefunksjoner.
På 1950-tallet startet en ny nedgangsperiode for Nyksund. Til tross for at stedet med ny molo og veiforbindelse til Myre hadde utviklet seg til et moderne etterkrigsvær, flyttet stadig mer av virksomheten mot Myre hvor Øksnes-Langenes Fiskeindustri var etablert. Større båter krevde enda større havner. Forsøk på å etablere en «mink-by» på Opplandet ble heller ingen langvarig suksess. Tilslutt erklærte Staten Nyksund, i likhet med flere andre steder langs kysten, som fraflyttingsområde. I 1975 flyttet siste mann – smeden – fra Nyksund, og stedet ble liggende for rov og ran, og som location for både spillefilmer og dokumentarfilmer – i flere år.
Diskusjonen om å bevare fiskeværet Nyksund var i flere år heftig. En egen «Nyksundutredning» forelå i 1979 - et godt arbeidsdokument for en videre prosess, men lite skjedde.
På midten av 1980-tallet fikk Nyksund ny aktualitet: Technische Universität i Berlin ønsket å bruke ”Spøkelsesbyen” til arena for sosialpedagogisk praksis og miljøprosjekter. Flere hundre ungdommer fra Europa og Skandinavia kom til det da fraflytta fiskeværet, og opplegget ble ledet av en stiftelse (DINS), som etter hvert ble svært godt kjent og fikk tildelt gjeve internasjonale priser. I etterkant av dette har Nyksund utviklet seg til en spennende og eksotisk møteplass. Her er det i dag gode restauranter, overnattingstilbud, butikker, kunstgalleri, kunstatelier, konsertlokaler, festivaler, ulike naturbaserte tilbud for turister med mer. I dag bor det flere fastboende i Nyksund, og stedet er til tross for en dårlig vei trolig Vesterålens største turistmagnet.
Tekst: Hilde Johanne Hansen, Tekstbutikken